Tekst: Kristin Guttormsen
Foto: Max Schweiger/VID
Rådhusplassen i Oslo i sol sent i mai. Et ungt brudepar på vei til Rådhuset, hun med en lilje i håret. Lyden av barnelatter og hissige måkeskrik. Der står statuen av Kong Olav: «Mann og bauta», mild i fremtoningen, også i bronse.
Foran folkekongen står en av våre mest folkekjære forfattere, en sortkledd Lars Saabye Christensen. Stemmen er lavmælt, mollstemt og klar.
«Gi meg en trøst jeg kan tro på.
Si meg noe som er sant.
Si at de onde tapte.
Si at de gode vant.»
En nyskrevet salme fremføres for første gang av forfatteren. Publikum lytter i stillhet, glemt er det monstrøse hangarskipet der ute, bak Malmøya.
Omsorg for hele mennesket
Noen minutter tidligere fanger tonene fra saksofonist Tore Brunborg oppmerksomheten til folk som har samlet seg foran scenen. Stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam går til mikrofonen.
– I praksis betyr diakoni omsorg for hele mennesket fra vugge til grav, både forebyggende og legende, lokalt eller globalt. Diakonale organisasjoner driver faglig, profesjonelt arbeid for å hjelpe mennesker med ulike behov, lidelser og problemer, fysiske, psykiske og sosiale, sier hun.
Den kommende halvtimen blir alle innleggene i åpningsprogrammet tolket av de to flinke tegnspråktolkene Camilla Fidje og Therese Alexandersen fra Stiftelsen Signo.
Fredag 26. mai åpnet fotoutstillingen «Gi oss en drøm vi kan tro på. En fotoutstilling om diakoni». Seks fotografer fra seks ideelle organisasjoner har tolket begrepet diakoni.
Utstillingen er i regi av Diakonhjemmet, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Stiftelsen Signo, Kirkens Nødhjelp og Den Norske Kirke. Den blir stående til 9. juni.
– Men hvorfor en fotoutstilling? Spør Gunaratnam.
Det skal Pål A. Berg, kommunikasjonssjef i Diakonhjemmet, svare på.
– Vi er seks fotografer som tror at bilder kan fortelle noe om hva diakoni er. Derfor har vi laget denne fotoutstillingen, sier han.
Berg er prosjektleder og lidenskapelig fotograf, dette er hans idé.
62 frosne øyeblikk
– Alt begynte mens landet var nedstengt, men nå står vi her. Vi viser seks historier, vi kunne valgt 20 eller 40. Utstillingen består av 62 frosne øyeblikk. Fanget i en brøkdel av et sekund. Nå står disse øyeblikkene foran deg, på disse veggene, i et format som er mye større enn mobilen din. Du kan ikke scrolle forbi og videre, de står der foran deg til du går, sier han.
– Vi håper det møtet berører deg. Utstillingen skal vise en liten flik av hva diakoni er. Men det er også en utstilling som skal løfte frem alle de flotte folka i våre seks organisasjoner, som hver dag ønsker å bidra til et varmere og mer inkluderende samfunn.
Berg beskriver prosjektet som en helmaraton, med en del galskap og en dæsj lidenskap. Han takker sine fem medfotografer.
– Den største takken går likevel til alle menneskene som har latt oss komme inn på livene deres. Som har våget å vise at livet også kan være sårbart og som har latt oss fange disse 62 øyeblikkene. Det fine i verden blir av og til klarere, om det blir dokumentert gjennom bilder.
Ettersom prosjektet skred frem ønsket man seg et perspektiv og en «himmel» over det hele. Så en håpefull epost gikk ut til en av landets største forfattere. Kort tid etter kom et svar med «Himmel» i emnefeltet og en vakker salme, umiskjennelig signert Lars Saabye Christensen.
– Da svaret kom i form av en salme, det ble sterkt, det er så raust gjort. Dette er en så stor ære, sier Berg da han innledningsvis introduserer Lars Saabye Christensen.
En «himmel» over prosjektet
Etterpå, når forfatteren er takket av med blomster, får vi en prat.
– Hvorfor sa du ja til dette oppdraget?
– Fordi det er fra organisasjoner som jeg setter veldig høyt og det arbeidet de gjør er helt livsviktig og viktig for den enkelte og viktig for samfunnet, og jeg har selv i en sykdomsperiode nytt godt av noen av tjenestene på flere måter. Så jeg har et personlig forhold til det også, sier han.
– Kom det lett til deg å skrive denne salmen?
– Det er ingenting som er lett, men jeg ønsket å lage noe som kan oppleves der og da, i presens, jeg synes det er viktig noen ganger å kanskje berøre folk.
– Du sa noe i starten, om trøst og et hangarskip?
– Vi trenger sikkert hangarskip også, men vi trenger noen ganger en annen form for trøst, den er noen ganger mektigere og større, sier Saabye Christensen.
– Diakoni er nestekjærlighet
I åpningsprogrammet er turen kommet til Ingerid Vad Nilsen, direktør i Kirkerådet.
– Jesus brydde seg om folk, like ofte som han forkynte så hjalp han mennesker. Jesus brukte ordet tjener om seg selv, og på gresk er ordet tjener diakonos. Jesus tjente de rundt seg og derfor driver vi med diakoni. Vi følger Jesu eksempel og tjener mennesker. Diakoni er kristendom i praksis, det er nestekjærlighet, sier hun.
Vad Nilsen snakker om at bildene viser diakoniens mangfold, om inkluderende fellesskap og vern om skaperverket. Hun gjengir liknelsen om den barmhjertige samaritan.
– Denne fotoutstillingen bekrefter at diakonien er en av de beste måtene for oss å bidra til å skape mer himmel på jord, sier Vad Nilsen.
– Gjør Oslo til et bedre sted
Nå introduserer Gunaratnam «mor Oslo»; ordfører Marianne Borgen.
– Oslo er en fantastisk by, men også kontrastenes by. Oslo skal være en raus, grønn og inkluderende by med plass til alle, samtidig må vi erkjenne at mange i byen vår av ulike årsaker trenger litt ekstra hjelp, sier Borgen.
Borgen snakker om den usynlige ensomheten, om skjulte rusproblemer, om innvandrere som lever isolert. At det kan være vanskelig å få kontakt med hverandre, vanskelig å be om hjelp i storbyen.
– Diakoni handler for meg om et helt grunnleggende menneskesyn, som løfter frem verdien av hvert eneste menneske. I en by som Oslo så trenger vi nestekjærlighet, omsorg, inkluderende fellesskap og vi må sammen også kjempe for rettferdighet.
Ordføreren roser hvordan utstillingen gir et innblikk i det viktige arbeidet de seks organisasjonene gjør, og hun takker alle frivillige som bidrar i diakonalt arbeid.
– Utstillingen gir oss en nærhet til den menneskelige varmen som finnes i byen vår. Tusen takk for utstillingen som gjør Oslo til et bedre sted å være, avslutter hun.
Frank og Horia sammen på sykkel
På scenen kommer nå Frank Roar Svendsen og Horia Aloush. De er så fine sammen, den muskuløse, tatoverte Frank og vevre, mørkhårede Horia fra Syria.
Fotodokumentaren til Torstein Ihle fra Kirkens Bymisjon er et prosjekt i Drammen, hvor kvinner med bakgrunn fra ulike kulturer lærer å sykle av folk som har hatt tøffe liv i rus og kriminalitet.
Frank trår til på engelsk, for som han sier: – Så turister også kan følge på.
– The cycle-project was an internal cooperation between «Språk gjennom arbeid» og «Aktiv fritid». Here we got a good mix of former drug users and criminals, in addition to other lovely people with big hearts. When corona struck, we came up with the idea to mix the ingredients we had in «Språk gjennom arbeid» with cycle, sier Frank.
Han takker Ove og gutta fra sykkel-crewet som har fikset syklene til damene.
– Horia Aloush, kan du fortelle om din reise i prosjektet og hva vi kan lære i resten av samfunnet av din reise, spør Gunaratnam.
Horia får spørsmål gjennom tolk, og hun svarer modig på norsk.
– Jeg ikke kjenne sykkel, dame hjelper meg, etterpå bedre, veldig fint. Jeg skjønner sykkel. Jeg kan sykle! svarer Horia.
Publikum er rørt, et begeistret «jaa!» høres.
Horia snakker litt med tolken sin.
– Hun føler at Kirkens Bymisjon er hennes andre familie i Norge, sier tolken.
– Hva vil Horia si til andre innvandrerkvinner, spør Gunaratnam.
– Jeg kommer til sykkel, er veldig redd, jeg bedre på sykkel. I Norge veldig fint, jeg veldig glad, sier Horia, til varm latter og applaus fra alle fremmøtte.
– Alle kan overvinne frykten, oppsummerer Gunaratnam.
Nå kommer alle bidragsytere opp på scenen, det deles ut blomster, takkes og klappes. Før Tore Brunborgs kraftfulle saksofon-solo runder det hele av og folk sprer seg småpratende rundt de seks bildemonterne.
– Nyskapende og tilgjengelig for alle om diakoni
Solen står høyt, det er et snev av sommer på Aker Brygge. Ingunn Moser er administrerende direktør og forstander i Diakonhjemmet.
– Vi er utrolig heldige. Det er nydelig vær, en fantastisk tid og sted for å åpne denne utstillingen. Det er lyst hele døgnet og her går det så mange ulike mennesker forbi. At vi har fått diakonien midt i sentrum av Oslo – det vil si: diakonien erjo midt i byen til vanlig også, her vises den frem gjennom et språk som er mye mer tilgjengelig for alle de som ikke ser diakonien til daglig. Det er både nyskapende og fantastisk flott, sier Moser.
– Utstillingen viser også med all tydelighet kraften som ligger i de seks organisasjonene. Få tenker over hvilken type arbeid disse gjør for folk og som en integrert del av velferdssamfunnet. Vi valgte å vise bilder fra innsiden av sykehuset, som til de grader representerer institusjonsdiakoni. Det er første gang at vi gjennomfører et så stort og kreativt prosjekt sammen. Jeg er veldig stolt, avslutter en fornøyd Moser.
Retreat for innsatte som ønsker endring
Nå står ordfører Borgen og ser på Mette Randems prosjekt for Frelsesarmeen: «Endringskraften». Domfelte kan komme til Halden fengsel og delta i en retreat med bønn, bibeltekster og messer.
– De skal gå inn i seg selv, kjenne på anger å gå igjennom prosessen. Så skal de ta frem det gode å gå videre i livet. Det var rørende hvor motiverte de var, og det er gode tall, bare én som har fått tilbakefall, forteller Randem.
– Veldig bra jobba, sier en imponert Borgen.
Ordføreren går mellom montrene.
– Når man går rundt og ser på utstillingen og leser om prosjektene så blir jeg veldig stolt, glad og ydmyk. Vi må bli enda flinkere til å snakke opp og frem de ideelle organisasjonenes viktige arbeid for byen vår, og ikke minst alle de frivillige som bærer mange av prosjektene og som bidrar for sine medmennesker. Det blir jeg stolt og glad av, sier Borgen.
– Fort å glemme hva organisasjonene gjør
Erlend Gjersing og Erica Lillebø er på vei til jobb og stopper opp ved Elisabeth Moes «Konfirmanten» for Stiftelsen Signo, om en ung jente som konfirmerer seg i sansekirken Tomaskirken.
– Vi er tilfeldige forbipasserende og dette var eye-catching, så jeg måtte bort å lese for å se hva dette er, sier Gjersing.
– Forstår du hva du ser på?
– Det er jo bilder, jeg vet ikke, er det noe elevgreier fra videregående skole? Opplys meg gjerne!
En kort innføring i foto og diakoni følger.
– Det er jo utrolig flott og et kjempefint konsept. Det er bra at noen setter lys på det, for det blir fort glemt – hva de faktisk gjør, sier Gjersing.
– Dette er ikke akkurat noe vi vet eller lærer så mye om, sier Lillebø.
Fotoprosjektet fra Ukraina, hvor familiemedlemmer tar avskjed på grensen, gjør også inntrykk.
– Hele situasjonen er fryktelig trist, men så er det så fint at noen viser det frem i alle den råskapen som gjør seg gjeldende der, sier Gjersing.
«Farvel på grensen» gjør inntrykk
Tenåringene Marie Storsveen og Anine Vidvig har også fattet interesse for Håvard Bjellands dokumentar fra Ukraina for Kirkens Nødhjelp. De ser på motivet av bestemor Agnes som tar farvel med barnebarnet Sofie.
– Det er et veldig trist bilde, sier Vidvig.
– Er dere opptatt av krigen i Ukraina?
– Man har jo fulgt med, selv om vi hørte mer om det før. Men jeg føler ikke jeg vet nok om krigen, sier Storsveen.
– Har dere hørt ordet diakoni?
– Nei, aldri. De rister begge på hodet.
– Hvis jeg sier: kirkens omsorgstjeneste. Gir det mening?
– Ja, jo, det gjør det vel...
De ser litt nølende på hverandre, kikker litt nøyere på bildet av Agnes som klemmer Sofie en siste gang. Så går de videre inn i ettermiddagen.
Fra Oslo til Trondheim
Pinsehelgen står for døren, et hangarskip skal seile videre og kanskje trenger noen å ta med seg litt trøst fra salmens fjerde vers:
«Gi meg en drøm jeg kan tro på.
Drøm den gjerne for meg.
Og la den vare så lenge at jeg rekker å tro på deg.»
Utstillingen «Gi oss en drøm vi kan tro på. En fotoutstilling om diakoni» står på Rådhusplassen til 9. juni. Den reiser videre til Olavsfest i Trondheim, og skal stå ved Nidarosdomen fra 28. juli til 3. august.
