På alle norske sykehus skal det legges til rette for utøvelse av tro og livssyn. På Diakonhjemmet sykehus, med sin lange diakonale tradisjon, er kirken helt sentralt plassert i «glassgangen» – selve hovedpulsåren inn mot pasientbehandlingen og alle sentrale funksjoner. I enden av gangen ligger også Stillerommet, et rom hvor viktige symboler for flere trossamfunn er lett tilgjengelig. Preste- og diakontjenesten på sykehuset samarbeider også med Samtalepartner for tro og livssyn på Oslo universitetssykehus. Hit kan prester og diakon ved sykehuset ringe dersom en pasient ønsker samtale, bønn eller et religiøst ritual utført av en representant for egen religion.
Både kirken og stillerommet er vakkert utsmykket. Men blir de brukt? Trenger vi en kirke i et travelt sykehus i en sekularisert tid?
Lapper i bønnekrukken
Bønnekrukken i kirken forteller sin historie: I krukken ligger det ofte 20-30 lapper når prestene og diakonen tømmer den i forbindelse med morgenbønnen hver tirsdag.
– Det er et utrolig spenn i henvendelsene, fra de som ber Gud eller Jesus om hjelp, til de som formulerer åpne håp og bønner, til de som henvender seg på språk vi ikke kjenner og til de som skriver direkte til oss, forteller ledende sykehusprest, Aud Irene Svartvasmo.
Åpen for alle
Stadig blir nye lys tent i lysgloben. Ofte har noen flyttet en liten stein på alteret eller lagt en ny lapp i krukken.
– Vi gleder oss over alle disse tegnene på at kirken er i bruk. Mange pasienter setter seg her en stund for å forberede seg mentalt til en undersøkelse. Pårørende tar en pause fra det de står i. Ansatte tenner et lys i løpet av arbeidsdagen eller tar en pause her hvor de legger fra seg det de har stått i gjennom vakten, forteller Svartvasmo.
Hver søndag feires gudstjeneste i kirken. Da hjelper frivillige til slik at pasienter som trenger hjelp kan delta. Det er også plass til sykehussenger i kirken. Familier kommer hit sammen. En gruppe eldre fra nærliggende Diakonveien Omsorg + kommer alltid og har adoptert sykehuskirken som sin menighet.
– Det er en stor glede at kirkerommene blir oppfattet som et felleseie for alle på Diakonhjemmet, både blant beboerne i Omsorg+, VIDs studenter og ansatte, barnehagene og alle på sykehuset, sier Ingunn Moser, forstander og administrerende direktør i stiftelsen Diakonhjemmet.
– Et tegn på at også Stillerommet oppfattes som åpent for alle, er at vi ofte møter drosjesjåfører som har vært innom der for å be når de har hatt tur til sykehuset, legger Svartvasmo til.
Et mer bevisst språk
Svartvasmo har vært sykehusprest på Diakonhjemmet i 25 år. På den tiden har sykehuskirken flyttet to ganger, hver gang for å sikre den en sentral plassering i takt med at sykehuset endrer seg.
– På denne tiden har språket vårt utviklet seg mer enn egentlig praksis. Vi er blitt mer språklig bevisste og møter alle slags erfaringer og livsanskuelser mer inkluderende og inviterende. Alle som ønsker å bruke kirken skal føle seg velkomne, sier Svartvasmo.
– I god diakonal ånd, skyter Moser inn. – I en livssynsåpen tid må vi stadig utforske hvordan vi dyrker menneskeverdet på en måte som gjestfritt åpner og inkluderer, og ikke polariserer. Ja, vi lever i en mer sekularisert tid. Samtidig er det blitt større åpenhet også om at mange har en tro og hva det innebærer for den enkelte.
Dåp og bryllup
Gjennom årene har det vært mange høydepunkter og sterke øyeblikk i sykehuskirken.
– I tillegg til ukentlige gudstjenester og bønnesamlinger og mange flotte konserter og andre arrangementer, har vi hatt både dåp, bryllup og minnestunder i sykehuskirken. Når vi feirer bryllup med pasienter involvert, skyldes det ofte at den ene parten snart skal dø. Da kommer behovet for å få orden på ting og feire det som har vært, forteller Svartvasmo.
Nylig ønsket en av sykehusets ansatte å bli døpt her. Og under pandemien giftet en av sykehusets rørleggere og en spesialsykepleier fra Operasjonsavdelingen seg i sykehuskirken.
– Slike øyeblikk forteller litt om spennet i jobben vår her på sykehuset, sier Aud Irene Svartvasmo.
Innvielse og innsettelse
8. november 2024 ble det høytidelig markert at sykehuskirken er flyttet til «glassgangen». Da ledet biskop Kari Veiteberg innvielsen av kirken. Samtidig ble nyansatt sykehusprest, Roald Oulie Eskildsen, høytidelig innsatt i sin tjeneste.
I samråd med biskopen og i tråd med ønsket om å ha en mest mulig åpen og inviterende kirke, valgte Diakonhjemmet å innvie kirken, ikke vigsle den.
– Kirkebygg blir etter gammel ordning vigslet før de tas i bruk, men sykehuskirken her, som jo er et kirkerom i sykehuset, ble innviet til kirkelig bruk, forklarer prost i Vestre Aker, Elisabet Yrwing Guthus.
Innvielsen av sykehuskirken besto av Bibellesning, bønn og gudstjenestefeiring.
– Det er vårt håp og vår bønn at det vakre kirkerommet vil bli til velsignelse for alle som ønsker å anvende det, sier Yrwing Guthus.
Les mer om innvielsen av sykehuskirken her